Hvordan sneen fikk farve

(fra internett)

Den gang Gud Fader skapte verden og delte ut farvene var det sommer, og ingen tenkte på sneen. Det var en stor oppgave å fordele farvene, og englene hjalp til som best de kunne. Så gresset ble grønt, rosene røde og himmelen blå. Smørblomstene ble gule, ekornet brunt og elefanten grå. Og alle var glade.

Men som året gikk og sneen kom dalende - ja, da var han farveløs og nesten ikke til å få øye på. Da gikk sneen til Gud Fader og spurte om det var meningen han skulle gå usett gjennom verden. Nei, det hadde Vårherre ikke tenkt. Men nå hadde han gitt bort alle farvene, så det var ingen annen råd, sneen fikk gå ut i verden og høre om noen var godhjertet nok til å dele med ham.

Sneen vandret, og vinden bar ham. Først kom han til rosen, for han mente det måtte være gjevest å bli rød. ”Røde rose, vil du dele farve med en som ikke har, og som ingen kan se?” spurte sneen. ”Kalde sne, kom ikke nær meg, du som biter meg så kaldt i blad og knopp,” sa rosen.

Sneen måtte gå like fattig som han kom. Men så fikk han øye på noen smørblomster som stod og strålte i en eng. ”Vil dere dele litt farge med en som ingenting har, og som ingen kan se?” spurte sneen. ”Vi er ikke gulere enn vi trenger det selv,” svarte smørblomstene. ”Du som har så kalde klør, kan være glad til om ingen ser deg.”

Så måtte sneen gå videre. Om litt fikk han se noen blåklokker i en bakke. ”Vil dere dele litt farve med en som ingenting har, og ingen kan se?” spurte sneen. Men da blåklokkene hørte hvem det var, ble de redde og bøyde seg ned i gresset. Og da skjønte sneen at noen farve var det nok ikke å få der heller.

Slik vandret han fra blomst til blomst. Overalt fikk han samme svar: Han som var så full av frost, måtte bare se å komme seg unna. Han spurte sten og gress, trær og skyer, mennesker og dyr. Men ingen ville dele med ham.

Til slutt hadde han spurt nesten alle ting i hele verden. Bare en liten blomst var igjen, og den var hvit. ”Du er den siste i hele verden jeg kan spørre,” sa sneen og var trist og lei seg, ”men det er vel ikke å vente du vil dele farve med en som er så kald som jeg, du heller?” Men den vesle, hvite blomsten svarte ikke som alle de andre. ”Tar du til takke med å bli hvit, kan det vel alltid bli en råd,” sa den, like mild som en vårbris. ”Ille måtte det stå til i Guds skaperverk om ingen var godhjertet nok til å dele med andre.” Dermed skavet den av noe hvit farve og gav det til sneen. Og slik gikk det til at sneen fikk den reneste og lyseste farven i hele skaperverket.

Sneen sa til blomsten: ”Som takk for gaven skal du få vokse først opp av alle blomster om våren. Om du så vokser rett opp gjennom meg, skal jeg ikke gjøre deg noe vondt.”

Også menneskene er glade i den blomsten. De kaller den sneklokke. Men den som ser nøye etter, finner ofte en grønn flekk i midten av de hvite klokkene. Det er fordi den har gitt bort litt av farven sin.