Camino Primitivo

Camino Primitivo er den litt over 313 km lange pilegrimsveien som går fra Oviedo i Asturias til Santiago de Compostela i Galicia, hvor apostelen Jakobs skrin i katedralen er målet for denne vandringen. Ruten er normalt delt inn i 14 vandredager i litt varierende lengde, og den kalles Camino Primitivo. Ikke fordi den er enkel og dårlig utbygd (primitiv), men fordi den er den opprinnelige ruten for pilegrimer som kom østfra. De kom over Pyreneene fra Frankrike eller fra det nordøstlige Spania. Primitivo betyr på spansk enkel/opprinnelig og den ble tatt i bruk lenge før den nå populære Camino Francés kunne følges. Det terrenget denne vandreruten går i kunne da ikke benyttes  p.g.a. maurisk okkupasjon av Spania helt opp mot de kantabriske kystfjellene. Dette landet som fortsatt var selvstendige kongedømmer.

Denne ruten betraktes av mange som en av de aller tøffeste og mest utfordrende rutene. Det er flere høye fjellkjeder som skal passeres så det er mange motbakker som må overvinnes. Men da ruten er en av de to hovedgrenene til Camino del Norte, som starter ved franskegrensen, ikke langt fra San Sebastian, vil de som har gått "Nordruta" være godt innforstått med disse strabasene. Det er like før man kommer til Oviedo at denne veien deler seg i to. "Primitivoen" tar av og følger en innlandstrasé mens den andre grenen følger kysten videre og senere svinger sørover til Santiago, hvor de begge møtes.

På tross av at den er forholdsvis slitsom er innlandsruten ganske populær. Den er veldig pitoresk og gir en følelse av storhet. I år 2015 var det 11.000 fotpilegrimer som gjennomførte den. Det er 4% av de totalt 262.459 vandrere som fikk sitt diplom utskrevet i Santiago.

Vandreveien går som nevnt gjennom et ganske kupert terreng og dagsetappene er derfor mer styrt av hvor man kan få tilfredsstillende overnatting enn av spisesteder da de aller fleste tettsteder har barer eller matutsalg. Dessuten passerer man gjennom flere byer og småbyer hvor både herberger og hoteller/hostaler gir vandreren tak over hodet.  Noen luksushoteller, Paradores, finner man også underveis. Disse er tydeligvis ikke så mye brukt av pilegrimene som stort sett ønsker en mere nøktern livsførsel. Men en gang i blant kan det være en litt koselig avveksling å ta sin ettermiddagskaffe i litt storslagne luksusomgivelser. Det kan være hyggelig å tenke tilbake på når man neste dag sliter seg oppover de bratte vandrestiene på vei til et herberge i en liten fjellandsby, som også kan ha sin spesielle sjarm både i miljø og kokkas rustikke kokekunst.

Man passerer i tur og orden flere små og middelsstore byer, alle med sitt særpreg, og Salas er en av de første man møter, og verdsetter. Deretter følger Tineo, Pola de Allende, Grandas de Salime, A Fonsegrada og Castroverde. Alle disse byene har gode overnattingsmuligheter som flere steder er administrert av det lokale politi, ja faktisk på et par steder også på selve politistasjonen. Dette viser at i Spania, og spesielt på denne ruten er politiet en god samarbeidspartner for den lokale pilegrimsbevegelsen. Politiet patruljerer ganske ofte langs pilegrimsveiene, og det er ikke for å holde kontroll på vandrerne, men for å vise at trygghet for pilegrimer er noe som er viktig for samfunnet. Synet av en motorisert politipatrulje gir derfor pilegrimen en følelse av trygghet og verdsettelse. Pilegrimer er både en åndelig og økonomisk faktor som verdsettes av de lokale beboere. Ja faktisk for noen så er det et spørsmål om levebrødet.

Noen tid senere kommer man til fylkeshovestaden Lugo, som er en gammel romersk garnisonsby og som i dag har over 100.000 innbyggere. Den er på UNESCOs verdensarvliste fordi den har en flott restaurert romersk bymur på 2.130 m rundt det gamle bysentrum. Den er 8-12 m tykk og er en fin anledning til å løse opp stive vandremuskler ved en rolig spasergang en vakker sommerkveld. Gamlebyen har også et utmerket moderne herberge med plass til 50 pilegrimer. Pilegrimsveien kommer inn gjennom en flott byport  i øst og går ut forbi katedralen gjennom en annen byport i vest neste dag.

Det er ingen mangel på gode tavernaer og restauranter i Lugo. Gode tog- og bussforbindelser med andre storbyer er det også, så det er en grei by både å starte og avslutte en vandring i.

Fra Lugo fortsetter man vestover og kommer inn på Camino Francés i byen Melide, som også har et meget godt pilegrimsherberge, og følger den videre til Arzua. Denne byen har også flere gode restauranter og hoteller som serverer gode lokale matretter. Da er det bare å gjennomføre to normale dagsmarsjer inn til Santiago.

Den siste stoppen før Santiago er ofte på høyden Monte Gozo, Gledeshøyden, eller Feginsbrekka som det heter når norske pilegrimer i Norge kommer fram til Nidaros og ser ned på Nidarosdomen før de går de siste kilometerne inn til målet. Slik er det også på Monte Gozo, der ser man ned mot Santiago og øyner de to store spirene på katedralen i det fjerne. Dit er det man skal komme fram etter alle disse dagene med innsats og så få oppleve å delta i den store pilegrimsmessen som normalt holdes kl. 1200. Da er målet nådd, gledestårene flyter og man omfavner hverandre som vinnere.

Vi har greid det!