Hvorfor foretar man en pilegrimsvandring?

Hva er en pilegrimsvandring

En pilegrimsvandring var opprinnelig en botsferd, noe man var pålagt av sin prest, og et alvorlig foretak. Man skrev sitt testamente, skværet opp i feider og uvennskap, og holdt et avskjedsselskap. Man ble også utstyrt med et pilegrimsbrev fra presten, og fikk sin velsignelse før ferden startet.

I dag er pilegrimsvandringen sjelden en botsferd. Den er mer en kombinasjon av en lengsel etter ”noe mer”, en flukt fra en vanskelig livssituasjon eller en travel hverdag, og en natur- og kulturopplevelse. På vei inn i vår materialistiske tidsalder har vi mistet verdier som tid, stillhet og undring. En pilegrimsvandring er derfor også en søken etter svar på livets store spørsmål, en måte å oppnå dypere innsikt i seg selv og forståelse for sine holdninger, og - ikke minst - en unik måte å oppnå nærkontakt med Gud.

Hvor skal man gå

Det vrimler av pilegrimsruter i Spania, de dekker landet på kryss og tvers, og det er bare å velge.

Den mest kjente ruten er Camino Francés (den franske ruten). Den spanske delen av denne starter i landsbyen Roncesvalles i Pyreneene. Det er langs denne ruten man treffer det store mangfoldet av pilegrimer, fra alle land og i alle aldre. Denne ruten er også den som har den best utbygde infrastruktur. Det er kort vei mellom de forskjellige spise- og overnattingssteder, noe som gjør det enkelt å kunne planlegge sine dagsetapper, ut fra alder, helse osv.

Når skal man gå

Man kan vandre langs pilegrimsveiene året rundt. Det er vinter også i Spania, og fjelloverganger kan være stengt av sne. Det er også færre spise- og overnattingssteder som holder åpent om vinteren, noe som gjør at en vintervandring må planlegges på en annen måte enn om man går om våren, sommeren eller høsten.

Hvor langt skal man gå

Det avhenger av hva man har lyst til, hvor lang tid man har til rådighet, osv.

Kravet for å få Compostela’en, beviset på at man har gått som pilegrim til Jakobs by, er de siste 100 km inn til Santiago de Compostela til fots eller på hest, eller 200 km på sykkel, uten annet opphold enn normale overnattinger. (På Camino Francés er Sarria ca. 110 km fra Santiago.) Dette dokumenteres med stempler i pilegrimspasset, som må stemples to ganger daglig i løpet av disse km. Hvor langt eller kort man går (sykler, rir) før dette er uvesentlig for de på pilegrimsmottaket, som kontrollerer pilegrimspassene. Dette gjør at om det er steder man gjerne vil se når man først er i Spania, men har begrenset tid, kan vandringen kombineres med buss/tog/taxi.

Pilegrimspass og stempel

Dette er pilegrimens dokument på at man er den man gir seg ut for å være. Uten pilegrimspass kommer man ikke inn på de offentlige herbergene. Pilegrimspasset må være utfylt med navn, adresse, passnummer (norsk pass), og gjerne et stempel fra pilegrimens menighet.

Stempel får man på overnattingssteder, spisesteder, kirker osv. underveis. Det er mange flotte stempel å få.

Veimerking

De forskjellige caminoer er jevnt over godt merket, med gule piler malt på stener, gjerder, husvegger osv, og kamskjellsymbolet i form av keramikkfliser på vegger og merkepåler, messingskjell nedfelt i asfalt, m.m. Husk likevel at merker slites ned av vær og vind, eller ødelegges av dyr eller mennesker. I veikryss er det vanlig å finne en oppfølgingspil like etter krysset. Er du i tvil om du er på rett vei? Gå tilbake til der du fant den siste pilen, og let etter neste.

Sykle

Pilegrimsruten for syklister går mange strekninger samme vei som for de som går. Syklister oppfordres til å vise hensyn. De kommer lydløst, og ofte fort, og skremmer mange ganger de som går.

Overnatting

Langs Camino Francés er det godt med offentlige herberger. Langs de øvrige Caminoer er herbergene mer spredt. Det er likevel overnatting (hoteller, pensjonater) å finne innen overkommelige avstander.

På de offentlige herbergene er det gratis å bo. Men det forventes at alle gir en donasjon (donativo) ut fra hva man har råd til (minimum 8 euro sist vi var innom et herberge). Det er frivillige som driver herbergene, og donasjonene går til strøm, renholdsmidler o.l. På herbergene sover man i køyesenger i sovesaler. Det er felles dusj og wc. De fleste herberger har mulighet for å vaske klær, og lage mat. Det er ikke mulig å forhåndsbestille plass på de offentlige herbergene. Her gjelder ”først til møllen”-prinsippet. Man får tildelt, eller velger selv, en køye etter hvert som man kommer. Her er man også kjønnsløs: en kvinne kan ikke forvente at en mann overlater henne sin underkøye, og klatrer opp i overkøyen selv. Vandrende pilegrimer har fortrinnsrett fremfor syklende dersom det er få ledige senger igjen. Pilegrimer har forskjellig døgnrytme, respekter derfor stillheten i sovesalene, enten du legger deg sent eller står opp tidlig.

Mange føler seg ferdig med sovesalperioden i sitt liv, og foretrekker å bo på hotell eller pensjonat. Man er ikke noen ”mindreverdig” pilegrim for det. Det er tross alt det som skjer i hjerte, sjel og sinn som betyr noe. På slike steder kan man også forhåndsbestille overnatting, enten man gjør dette selv hjemmefra, eller ber innehaveren på siste overnattingssted om å ringe og reservere et rom for neste natt. Ved dette siste er man straks mer fleksibel om man skulle ønske en hviledag/sightseeingsdag underveis.

Mat og drikke

Det er mange koselige steder å raste underveis, så mange kjøper med mat fra den lokale kjøpmann, og spiser underveis når været tillater det. Det er også mange spisesteder, der man får kjøpt alt fra en baguett til en treretters middag. Mange spisesteder averterer såkalt pilegrimsmeny. Maten er god, men går man til et spisested der majoriteten av gjestene er lokalbefolkning og ikke pilegrimer er maten som regel enda bedre. Ta gjerne med noen plastposer, og pakk maten man eventuelt ikke greier å spise opp inn i den, til niste dagen etter. Det er normalt. Har man ikke noe å pakke den inn i, be kelneren om det. Vannflasker kan man få fylt opp underveis, eller man kjøper flaskevann. Ta alltid med litt mat og drikke underveis, det er ingen selvfølge at det er et spisested i nærheten når man er sulten. Eller det neste spisestedet kan være stengt.

Sko

Synet på hva slags sko som er det beste å gå i er like mangfoldig som det er pilegrimer ute og går.  Skohyllene på herbergene gir et godt tverrsnitt av hva som er ”det eneste riktige”. Vi har sett folk i alt fra flipp-flopps (strandsandaler) til høyhælte spisse cowboystøvler.

Velg sko som er gode til din fot, som er gode å gå i, og som er godt inngått på forhånd.

Utstyr

De fleste bærer alt de trenger på ryggen, fyll derfor minst mulig i ryggsekken. Ett klesskift er nok. Et skoskifte (gjerne sandaler til fritiden – avhengig av hvilken årstid man går). Regntøy. Minimalt med toalettutstyr (gjerne hotellformat). Microfiberhåndduk veier lite og tar liten plass. Nødvendige medisiner. Gnagsårplaster og smertestillende. Hatt anbefales fremfor caps, da den gir skygge også for ører og nakke. En liten notisbok og en penn til å gjøre notater, skrive ned adresser, osv. Fotoapparat, mobiltelefon om man ønsker det. Alle ”kjekt-å-ha”-ting blir som regel ikke brukt. En god regel er at ryggsekken, inklusive mat og vann, ikke bør veie mer enn 1/10-del av kroppsvekten.

Forberedelser

Å gå noen turer på forhånd, gjerne med ferdigpakket ryggsekk kan være en fordel, for å venne musklene til å  gå langt og bære sekk. Sykler du til daglig, og tror du er godt trent før du skal gå? Ta noen treningsturer til fots likevel. Det gir en helt annen belastning på muskler og fotsåler å gå i forhold til å sykle. Mange jobbsyklister har smertefullt fått erfare det.

Bagasjetransport

Dette er et kontroversielt tema innen pilegrimsverdenen. Mange mener at man ikke er ”ekte” pilegrimer dersom man ikke går langt og bærer tungt og sliter mye. Vårt syn er at det er bedre at folk kommer seg ut og får gjort den pilegrimsvandringen de har ønsket seg, enn at de skal bli sittende hjemme fordi noen mener det er juks med bagasjetransport. Det er hver enkelts åndelige opplevelse som er det viktigste.

Mange steder er det etterhvert blitt et system med bagasjetransport for de som ønsker det. Ellers kan man be verten på overnattingsstedet ordne dette. Det er da som regel den lokale drosjesjåfør som kjører ryggsekkene til neste overnattingssted, mens man selv bare går med dagstursekk. Bagasjetransport innebærer imidlertid at man må ha bestilt et sted å sove til natten, så man vet hvor sekken skal avleveres.

Gudstjenester og nattverd

Som regel er det kveldsmesser i de landsbyer/byer man overnatter i, og mange velger å være til stede, selv om man ikke snakker spansk, og selv om messene er katolske. Langs Camino Francés er også protestanter og ortodokse flere steder velkomne til nattverd, for de som ønsker det.

Katedralen i Santiago de Compostela

Å delta i pilegrimsmessen i katedralen er for mange et høydepunkt, og en naturlig avslutning på en pilegrimsvandring. Her blir det lest opp hvor mange fra forskjellige nasjoner som har startet på de forskjellige steder, og kommet frem. Før nattverden blir det, på spansk og engelsk, bedt om respekt for at deltagelse der kun er for katolikker. Protestanter kan få en velsignelse, om de ønsker det.

Bak alteret står en stor statue av St. Jakob. Mange pilegrimer følger den gamle skikken med å gå opp bak statuen, gi Jakob en klem og takke for følget på vandringen. Deretter går man ned i krypten, der sølvkisten som inneholder hans jordiske legeme står.

Jakobsfeiring

Jakobs helgendag er 25. juli. Da er det festgudstjeneste, og prosesjon rundt i kirken. Kvelden før er det stort lysshow på katedralfronten. Det lønner seg å være tidlig ute om man vil se dette, da torvet blir stappfullt.

Når Jakobsdagen faller på en søndag er det Hellig år. Da åpnes ”nådens port”, og alle som passerer denne får syndsforlatelse, ifølge katolsk tro.

Sagt om pilegrimsvandringer

Som lege ser jeg at folk lider under for mye tidspress og for lite bevegelse. De kunne ha godt av en langtur som pilegrim.
Torkil Færø (lege)

Det at livet reduseres til å gå, spise og sove gjør det lett å finne fokus i livet.
Sigurd Mikal Karoliussen (filmprodusent)

Jeg gleder meg slik til å få tid til å tenke ferdig en tanke!
Anne Lein (sykepleier)

Det er ikke noe rart at folk tar bena fatt for å gjøre seg bedre kjent med et av de vakreste og mest kulturrike områder i Europa. Santiago er en vakker by som byr på en så nær og glad pilegrimsstemning.
Er det noe rart at jeg lengter tilbake til stier og bygdeveier som snor seg gjennom grønne daler, stier som fører gjennom godt bevarte middelalderbyer, over eldgamle broer, fra katedral til katedral.
Pilegrimsveien byr på opplevelser som gir mening og sammenheng. Jeg kan nesten si jeg er blitt fanget av veien.
Marry Dahlen (pensjonist)